Bridge Baby

Aiya! Det er søndag. Jeg spiste rugbrød med hvitost til frokost, McDonalds (igjen!) til lunsj og nå sitter jeg på Bridge kafé og drikker americano... er dette Kina? For to år siden, når jeg bodde i Yueqing, var en vassen baguette og Necafé pulverkaffe det nærmeste man kunne komme Europa, men her vasser man jo i godsakene! Det blir nesten for mye av det gode. Misforstå meg rett, vi får i oss masse kinesisk også, sykkelkurven har rusta i stykker, og om kelneren er litt uoppmerksom kan jeg skrike for full hals for å få hans oppmerksomhet - null stress!

Jeg har lyst til å formidle hvordan det er å bo i Beijing, men alt går så fort at det er vanskelig å få med seg alt. Vi er på skolen mandag til fredag, og gjør lekser etter timene er ferdige. Jeg har en språkpartner som her Shang Xue, som jeg drikker kaffe og prater kinesisk med. Jeg har fått en liten gjeng amerikanske venner via. min skotske venn Kieran, som jeg og Silje har vært ute med et par ganger. Neste uke kommer Ellen, en nederlandsk jente jeg møtte i India, og som jeg ikke har sett siden da (fem år siden? jeg kan ikke regne.), så da blir det vel litt post-lekse-øl da også. Det er artig at det skjer ting! Morro for ungan!

Ellers da? Vi har klasseaktiviteter på onsdager og søndager, til nå har jeg vært på Peking Opera og Akrobatikkshow (det var damer der som kunne holde sin egen kroppsvekt med munnen! og popcorn!), og jeg gleder meg til fellestur til Den Forbudte By snart. Jeg og Silje har også fått lov til å leke med Kristian, som er Anne i klassens tre og et halv år gamle sønn. Vi har lært ham å si "gosse", så du kan jo si at vi bidrar til utdannelsen hans. Vi lærte en taxisjåfør å si "gosse" her forleden også, han pep det om og om igjen på fullt volum, "GOSSE! GOSSE! GOSSE!"

Shuppdadupp!

Beijingkarusellen er flott, skole og fest i skjønn forening, pakket inn i crazy trafikk, gatemat og morsomme språkmisforståelser (som den gangen jeg skulle si "du er flink" og sa "legg kroppen din i en kiste" - det ordna seg til slutt).

Nesten-obligatorisk photoboothbilde fra Bridge Café. De har kake, IKEA-stoler og god kaffe.

Om du mangler en sang på hjernen kan du jo høre på denne, Kinesisk pop er AZAM. Jeg liker hvordan de blander klein, engelsk intro med deilig falsettpop. Bare trykk på linken. Gjør det. Det er verdt det.

http://www.tudou.com/programs/view/FGz6wRvgz5E/

Vi er kjendiser

En av de første dagene i Beijing var vi i Wang fu jing, en gate i sentrum der de blant annet selger skorpioner, slangekjøtt og diverse andre ekle larver og insekter. Vi (og når vi sier vi mener vi alltid Lars) hadde planer om å spise skorpion, men det var så sinnsykt skummelt, skorpionene var levende (!). For ikke å snakke om at det var stappa med mennesker (intet sjokk).

I denne gata var det følgelig mange turister, altså kinesiske turister, som kommer fra overalt hele Kina - landsbygd, fjell, sjø, slette - og mange av disse har omtrent aldri sett utlendinger i hele sitt liv. Vi (alle denne gangen) tok en pause på en fortauskant etter å ha presset oss ut av menneskemengdene, og Lars nøt en kyllingburger fra KFC (kylling smaker litt som slange har jeg hørt). På dette tidspunktet hadde vi blitt vant til at folk stirrer og peker uansett hvor vi går, men her merket vi at vi fikk litt flere blikk enn vanlig. To små jenter kom bort og sa at Tonje var veldig pen, en hyggelig fyr fra Hong Kong kom bort med sine to døtre og slo av en prat på engelsk, og en dame i en guidet gruppe forsøkte å dytte sønnen sin bort til oss for å ta bilde. Etter mye om og men fikk hun overtalt ham til å sitte mellom Tonje og meg, og knipset ivrig i vei. Her begynte dominoeffekten. Kinesere er ekstremt nysgjerrige og når de ser at noen tar bilder kommer de sporenstreks bort for å se hva det er. Når de ser at det er UTLENDINGER stiller de seg i kø for å ta bilde de også. Eller, kø og kø, de løper bort for å være først, hiver kameraet til nærmeste slektning/venn og får dem til å ta bilde. Mellom Tonje og meg. Deretter skulle de bytte plass med fotografen. Dette resulterte i at vi i godt over et kvarter satt fotomodeller for på det meste tretti kinesere som stod i ring rundt oss og knipset til den store gullmedaljen.

Det var som om vi var kjendiser. Jeg har aldri sett så mye blits i hele mitt liv. Tidenes selvtillitsboost - I think so! Lars stod på siden og lo, men var litt lei seg over at ingen ville ta bilde med ham. Til slutt var det noen som så ham likevel og fikk bilde med hans "eyes like an arctic wolf". Så måtte vi bare si at vi måtte gå for å slippe unna. Leve Kina!

Xing xiong kinamat

I dag var tredje dag på skolen og jeg er allerede utslitt. Tror det er en kombinasjon av at jeg gikk litt for hardt ut på lesinga, at det er varmt og klamt, kultursjokk, intensitet (prøv å bo og leke og gå på skole med de samme menneskene 24/7 så skjønner dere hva jeg mener) og fet mat. Men nå jeg tatt en times lang power nap, og er klar for et par timer til med lekser før jeg køyer rundt 21.00 (her har vi blitt tvungne A-mennesker. Det er ganske grusomt.) Apropos mat; I dag skal jeg fortelle mer om mitt favorittemne her i Kina; mat og fornøyelse/fordøyelse.

For dere som ikke vet det har jeg vært vegetarianer i snart tre år, og jeg spiser verken kjøtt eller fisk. Før jeg dro hit tenkte jeg at Kina - ikke noe problem, der er sikkert alle vegetarianere. Det var feil. I Kina er det bare buddhistmunker som ikke spiser kjøtt, og det er merkelig nok ikke så mange av dem i Beijing sentrum. Frem til nå har det ikke vært noe problem, og jeg har møtt stor forståelse hos gatematselgere og lokale resturanter. Jeg sier bare 我要素的 (Wo yao su de - jeg vil ha vegetarisk) og sørger for å gjenta dette minst to ganger, i tillegg til å forsikre meg når maten kommer med frasen 这个有没有肉? (Zhege you meiyou rou? - er det kjøtt i dette?). MEN, så begynte vi på skolen, og de menneskene som jobber i lukene i kantinene der hadde jeg bedt for om jeg var religiøs. De kan ikke ha det bra med seg selv. Jeg har vært i fire kantiner og kun én av dem hadde én vegetarrett. Når jeg kommer bort i luka med frasene mine stirrer de dumt på meg, vifter meg bort med hånda og ekspederer noen andre før jeg får lukket munnen. Resultatet er at jeg nå tre dager på rad har spist den sammen nuddelretten med grønnsaker og et stekt egg til lunsj. Første dagen var denne retten sykt sterk, i dag var den ikke det lenger. Egentlig er den ganske god. Hva man venner seg til. Jeg har alliert meg med Jana som også er veggis, men siden de andre går og spiser fancy kjøttmat på brett i de andre rommene, må vi få maten vår to-go. Det koster 20 øre ekstra, men det er verdt det. Da får vi nudlene i en robust søppelpose, og så kan vi gå og spise med de andre.

En real posjon nudler i pose som koster 5 kroner og 20 øre. Vi skal prøve å finne noe annen mat neste uke, det kan muligens bli litt lite variert å spise dette i seks måneder.

Det rare med Kina er at det er billigere å spise mat ute på resturant enn å lage den selv. På supermarkedet er det dyrere å kjøpe en brokkoli enn å kjøpe nudlene på bildet over. Dermed blir det fort til at man kjøper mat på skolen i stedet for å kokkelere på skitne kjøkken. Siden 99% av kinesisk mat består av fett, raske karbohydrater, hvitløk og chili, blir det vanskelig. Dette er ingen diett for språkstudenter, for vi bruker MYE energi på hjernekapasitet. Og da blir vi sultne hele tiden. Tonje og jeg har kjøpt liksom-organisk havregryn og valnøtter, Lars har kjøpt liksom-fullkornsfrokostblanding. I tillegg gomler vi sjokolade fra IKEA. Noen ganger kjøper jeg frukt hos den hyggelige damen i nabolaget, men frukt er også veldig dyrt. Jeg tror de tar dobbel pris fra utlendinger, for når jeg forteller om dyr frukt til lærer Gao sier han at frukt er veldig billig. Hm. I hvert fall har jeg lært meg navnet på mange frukter; 苹果 pingguo, 芒果 mangguo, 香蕉 xiangjiao, 桃子 taozi, 火龙果 huolongguo. Her er et bilde av sistnevnte - dragefrukt.

Dragefrukt er som en stor, mild kiwi med vakkert rosa skall, og er kjempegod. Dessverre kommer den ikke med advarsel om at overdrevent inntak kan virke lakserende. Jeg spise en og en halv her i forrige uke, for Lars likte ikke sin, og jeg skal spare dere for detaljene her og nå, men det var ikke spesielt morsomt å gå på do etterpå. Kinatips #1: ta med idoform. MASSE idoform. Man kan aldri få nok. Ikke én i klassen har sluppet unna kinamagen, men heldigvis går det over. Kinatips #2: spis epler. Da jeg byttet ut dragefrukten med eple fikk jeg bekreftet at det urnorske(?) ordtaket faktisk er sant. Et eple om dagen er godt for magen!

Det eneste jeg har grått over å ikke få tak i her er ost. Jeg ELSKER ost i alle former og varianter, men kinesere spiser IKKE ost. En kineser sa til meg en gang at de rett og slett ikke vet hvordan de skal spise det. Da jeg så Arla gulost på IKEA ble jeg så glad at jeg hoppet i taket. Alle vet at Arla gulost smaker plast og vann, likevel er både den og first price-knekkebrødene snart borte. I dag kjøpte jeg en wannabe "La vache qui rit" mykost i trekanter fra et lite supermarked. Det er en mager trøst. Alt jeg vil ha er Brie, Morbier, Manchego, Chèvre, Camembert, Jarlsberg, Norvegia, Philadelphia, Tine brunost. Jeg lurer veldig på hvordan dette kommer til å gå. Jeg er sulten.