Hårfin uke

Glad november! Årets fineste måned! Dette blogginnlegget er for å opplyse om en viktig forandring i undertegnedes og undertegnedes roomievenninnes liv. En dag i forrige uke tok spontaniteten overhånd, og vi tok henholdsvis saksa og extensionsene fatt og fikk nytt hår! Silje, med sin røde Bieberklipp fikk lange mørkebrune lokker på Koreamarkedet, som hun deretter klippet av i passende sekretærlengde. WOW. Sykt hott. Tonje gikk amok på frisørsalongen ved matvarebutikken, og klippet sitt lange hulderhår i en asymetrisk page/bob-lignende sak. Også sykt hott. (Lars ser fortsatt ut som seg selv, tror vi, vi har ikke sett ham på en stund, ryktene går om han har funnet seg en halfblood med lange ben.)

Det var meningen at vi skulle legge opp klare fargebilder av forandringen, men det er lørdag morgen, og vi ser ut som vi bor i en brønn. Dere får takke dere til photoboothbilder, i svarthvitt, enn så lenge.

Før:

(Digresjon):

Etter:

Jaggu

Lars er dårlig til å blogge, ikke sant?

Han er altfor opptatt av å spille gitar, og altfor lite opptatt av blogg, synes jeg.

Siden Lars er så dårlig til å blogge, så tenkte jeg å blogge litt om Lars. Men først må jeg fortelle at vi har begynt på skolen igjen, ferien er over, og vi er i nye klasser! Hurra! Nye lærere, nye bøker, nytt klasserom - the works! Vi ble delt inn i nivåer etter prøvene, og blablabla, og jeg havnet i klasse med Lars. Selvfølgelig. Når jeg står opp om morningen - så er Lars der, når jeg sykler til skolen - så er Lars der, når jeg sitter i timen - så er Lars der, hele dagen er Lars der. Det er hyggelig altså, skikkelig kos. Ikke nok med at han er der, ofte gauker han på uforståelig trøndersk også, eller spiller gitar - min gitar. Men jeg elsker Lars da, Lars er bra. Nok om Lars.

Idag er det lørdag, og resten av familien (dvs. Lars og Silje) er i dyrehagen med storegosse. Storegosse er Kristian, eldste sønnen til Anne i klassen, som jeg og Silje liker å leke reservemammaer for. Jeg liker ikke dyrehager, så jeg sitter på Bridge og drikker kjempesterk kaffe og later som jeg studerer (egentlig blogger jeg). Storegosse er kul, han er tre og et halvt, og kjempesmart. Han kaller meg og Silje for lillegosse. Jeg prøvde å innbille ham at jeg var en ekte prinsesse, men det trodde han ikke noe på. Det med prinsesser var forsåvidt ikke så veldig interessant, det var mye mer interessant å snakke om pandaene som han skulle få se i dyrehagen "Jeg gleder meg skikkelig assa! JAGGU!". Ikke rart vi kaller ham gosse.

Jeg har ikke noe mer spennende å meddele, vi sover, vi spiser, vi leser, av og til spiser vi indisk. Når Kai, Jana og Silje spiser Indisk i Sanlitun ser de sånn her ut

Når Silje har på seg tre luer ser hun sånn her ut

Når flinke Kine i klassen tar bilde av meg som snakker med gamlegosse i friminuttet, og koser på gatekatt, så ser jeg sånn her ut (pupp på ville veier)

takk for idag!

Rare Beijing

Tonje og jeg satt på the Bridge, vår favorittkafé her i Wudaokou og gjorde lekser. Det var tirsdag. Jeg møtte min nye språkpartner. Vi drakk te. Plutseilg begynte det å regne. Det har regnet tidligere mens vi har vært her, altså. Men nå regnet det kraftig. Da min språkpartner skulle dra hjem på familiemiddag regnet det fortsatt. Hun gikk bort til vinduet for å inspisere styrken på regnskyllen. Så fikk vi sjokk. Det var en halv meter regn på veien, bilene kom ikke frem og syklene utenfor kafeen var veltet og druknet. Baluba på the Bridge, alle styrtet til vinduet for å se. Visstnok er dreneringssystemet i BJ ikke så bra, så man er nødt til å vente til vannet forsvinner av seg selv. Så da satt vi der da, og ventet på at vi skulle kunne gå tørrskodde hjem.

Min språkpartner ble veldig sulten før hun følte det var safe å prøve utgangen. Tonje dro samtidig, og vasset til knærne hjem. Jeg ble litt lenger, for jeg så ikke for meg at  å sykle hjem i pøset i min tynne, hvite skjorte var ideelt. Kl 20.15 stillnet regnet litt og jeg så mitt snitt til å hoppe på sykkelen. Det gikk bra. Fordi jeg syklet kom jeg tørrskodd hjem. Det hele var dog ganske dramatisk synes jeg, men det ble en god historie. Dagen etter var alt vannet borte, og det var en av de klareste, fineste solfylte dagene hittil. Beijing er rart.

Ellers har Lars kjøpt seg nye sko som ser ut som actionman-sko. Lars er en actionman. (En actionman som kan alle sangene fra musikalene Phantom of the Opera og Les Miserables utenatt.) Skoene er visstnok gode å gå i og gir luft til tærne når man sykler. Bra, Lars!