Vi er kjendiser

En av de første dagene i Beijing var vi i Wang fu jing, en gate i sentrum der de blant annet selger skorpioner, slangekjøtt og diverse andre ekle larver og insekter. Vi (og når vi sier vi mener vi alltid Lars) hadde planer om å spise skorpion, men det var så sinnsykt skummelt, skorpionene var levende (!). For ikke å snakke om at det var stappa med mennesker (intet sjokk).

I denne gata var det følgelig mange turister, altså kinesiske turister, som kommer fra overalt hele Kina - landsbygd, fjell, sjø, slette - og mange av disse har omtrent aldri sett utlendinger i hele sitt liv. Vi (alle denne gangen) tok en pause på en fortauskant etter å ha presset oss ut av menneskemengdene, og Lars nøt en kyllingburger fra KFC (kylling smaker litt som slange har jeg hørt). På dette tidspunktet hadde vi blitt vant til at folk stirrer og peker uansett hvor vi går, men her merket vi at vi fikk litt flere blikk enn vanlig. To små jenter kom bort og sa at Tonje var veldig pen, en hyggelig fyr fra Hong Kong kom bort med sine to døtre og slo av en prat på engelsk, og en dame i en guidet gruppe forsøkte å dytte sønnen sin bort til oss for å ta bilde. Etter mye om og men fikk hun overtalt ham til å sitte mellom Tonje og meg, og knipset ivrig i vei. Her begynte dominoeffekten. Kinesere er ekstremt nysgjerrige og når de ser at noen tar bilder kommer de sporenstreks bort for å se hva det er. Når de ser at det er UTLENDINGER stiller de seg i kø for å ta bilde de også. Eller, kø og kø, de løper bort for å være først, hiver kameraet til nærmeste slektning/venn og får dem til å ta bilde. Mellom Tonje og meg. Deretter skulle de bytte plass med fotografen. Dette resulterte i at vi i godt over et kvarter satt fotomodeller for på det meste tretti kinesere som stod i ring rundt oss og knipset til den store gullmedaljen.

Det var som om vi var kjendiser. Jeg har aldri sett så mye blits i hele mitt liv. Tidenes selvtillitsboost - I think so! Lars stod på siden og lo, men var litt lei seg over at ingen ville ta bilde med ham. Til slutt var det noen som så ham likevel og fikk bilde med hans "eyes like an arctic wolf". Så måtte vi bare si at vi måtte gå for å slippe unna. Leve Kina!